Denne teksten sto på trykk som gjestekommentar i Finansavisen mandag 10. mai 2026.
Klisjeen om at det var selgerne av hakker og spader som tjente best på gullrushet i Klondike, er for lengst utslitt i omtalen av AI-kappløpet. Det som derimot er mindre omtalt, er hvor mange slike førsteklasses redskapsboder som er notert på nordiske børser. Mens Nvidias nye toppnoteringer og minnepriser i taket stjeler overskrifter, står også et knippe av våre lokale selskaper midt i nyere tids største investeringssyklus.
Skalaen er svimlende, og investeringsbudsjettene akselererer videre. I 2027 ventes de fem store hyperscalerne å ha en samlet capex til datasentre på over 1.000 milliarder dollar. Det utgjør drøyt fire norske statsbudsjett, eller cirka 200 nokså dyre regjeringskvartal om du vil. De amerikanske teknologiselskapene er i et desperat kappløp, og betalingsvilligheten er som følge skyhøy.
Det er mye diskutert hva slags avkastningskrav som ligger til grunn for å rettferdiggjøre de voldsomme investeringene. Fordelen med å investere i hakker og spader er at betalingen kommer tidlig, og uavhengig av om kunden finner gullåren eller ei.
Stengningen av Hormuzstredet minner oss på at trange flaskehalser gir store prisutslag og investeringsmuligheter. Slik vi ser det, er det flere begrensede innsatsfaktorer i datasenterutbyggingen som byr på liknende effekter. I tillegg har teknologiske fortrinn stor betydning. Nvidia er et godt eksempel på hvordan teknologisk overlegenhet kan bety stor prisingsmakt. Samtidig står ikke Jensen Huangs GPU-er alene i datahallene, og i økosystemet rundt er det en myriade av leverandører med ulike roller.
Blant flaskehalsene vi i Delphi finner mest spennende er strøm, nettverk og kjøling. Under følger et utvalg av nordiske selskaper som har løsninger til disse kritiske kvelningspunktene.
Nokia er kanskje det mest overraskende eksemplet. Den tidligere mobilprodusenten er en av tre verdensledere på telekomnettverk. Gjennom rendyrkingen har en stor portefølje av patenter på nettverkskomponenter oppstått, og noen av disse viser seg å være svært verdifulle i neste generasjons datasentre. Hoveddriveren nå er det som kalles scale-across. Etter hvert som kravene øker, trengs kommunikasjon mellom databrikkene.
Først koblet man sammen brikker i én server (scale-up), deretter hele serverhaller (scale-out), men AI-modellene er blitt så kraftige at selv ikke det rekker. Nå kobles flere datasentre sammen til en sammenhengende AI-fabrikk. For å kunne frakte de enorme datamengdene, både inne i og på tvers av datasentrene, kreves fiberoptiske nettverk som flytter signalene nær lysets hastighet. Dette nervesystemet leverer Nokia.
Et annet eksempel er ABB. Den voksende regnekraften medfører også voksende strømforbruk. De leverer løsninger for tilkobling til strømnettet, transformering og fordeling, lagring og tapping, automasjon og overvåkning. En driver er endringen av den elektriske arkitekturen fra lav- til mellomspenning. En bedre topologi og færre konverteringer kan løfte effektiviteten og muliggjøre mer kraftfulle datasentre.
Med all strømmen følger også varme. Et tredje eksempel er Munters, som løser utfordringen rundt effektiv nedkjøling av datahallene. Serverne står tettere, effekttettheten øker, og kjøling har blitt en av de kritiske flaskehalsene i utviklingen. Selskapet har en bred posisjonering på tvers av hele kjøleleddet i verdikjeden, og de samarbeider tett med flere av de største aktørene om design av kjøleteknologi.
Til slutt må noen bygge det hele. Skanska er ikke en AI-aksje i tradisjonell forstand, men deres ekspertise har ført til en amerikansk ordrebok full av datasenterprosjekter. Konstruksjon av bygningsmassen og den tilhørende infrastrukturen er en marginal del av de totale kostnadene for et prosjekt, men tidseffektiv utbygging verdsettes høyt av kundene, og dette er de villige til å betale for.
Fordelen med å se nedover i verdikjeden og utover i økosystemet er at man slipper å vedde alt på én hest i AI-kappløpet og heller kan spille megatrenden. Som nordisk forvalter vil jeg slå et slag for de verdensledende selskapene vi har notert her hjemme.
Bak språkmodellene er fysiske assets, og når noen av de viktigste leverandørene er notert på nordiske børser, behøver man ikke å gå over bekken etter vann.