Denne teksten sto på trykk som gjestekommentar i Finansavisen mandag 30. aug.
Finansdepartementet har annonsert at det minst skal doble tilbakekjøpene av statsobligasjoner i intervallet mellom 10 og 30 års løpetid, fra maksimalt to til minimum fire milliarder dollar per operasjon.
Ordningen er i utgangspunktet normal markedspleie, og kjøpene motsvares i praksis av utstedelser med kortere løpetid. Timingen er likevel påfallende. Beslutningen kom utenfor normal syklus, kort tid etter at 30-årsrenten nådde sitt høyeste nivå på nær to tiår. Økningen skal attpåtil vare frem til dagen etter mellomvalget.
Summene er foreløpig små sammenliknet med markedets størrelse, men signalet vekker oppsikt. Bessent har nå vist hvor smertegrensen for de lange rentene går.
Tiltaket, kombinert med kommunikasjonen, blir tolket som mer enn likviditetsstyring. Stanley Druckenmiller kritiserte handlingen, og beskrev den lange statsrenten som den siste disiplinerende kraften i amerikansk finanspolitikk.
Prissignalet er tydelig om at markedet krever kompensasjon for vaklende tillit til budsjettutviklingen og inflasjonsutsiktene. Det underliggende problemet forsvinner ikke med det han beskrev som i beste fall en kortsiktig avlastning, men må løses i kongressen.
Bekymringen viser seg også i andre deler av markedet. I samme spalte skrev jeg i fjor om gjeldsproblematikken og den fremvoksende forringelseshandelen. Edelmetaller betraktes gjerne som beskyttelse mot pengers tap av kjøpekraft, og siden starten av august er prisen på gull og sølv opp henholdsvis 15 og 20 prosent i dollar.
Også for aksjemarkedet har utviklingen implikasjoner. Mellom millenniumskiftet og coronapandemien var aksjer og obligasjoner negativt korrelert, og man kunne generelt stole på at statsobligasjoner steg i verdi når aksjer falt.
Svakere vekst rammet aksjene, men betydde samtidig lavere styringsrenter og dermed stigende obligasjonsverdier. Etter inflasjonsbølgen i 2021 har samvariasjonen skiftet fortegn. Ser man litt lenger tilbake i tid har positiv korrelasjon i lange historiske perioder vært mer vanlig.
Korrelasjon mellom obligasjoner og aksjer. Kilde: Bloomberg.Skjermbilde: Delphi
Dette sammenfaller også med to ulike økonomiske regimer. 20-årsperioden etter dotcom-boblen var preget av lav inflasjon og vekst drevet av økonomisk stimulans, til forskjell fra perioden før og etter.
Et viktig element i analysen er den bakenforliggende årsaken til inflasjonsregimet. En nyere studie fra Bekaert, Engstrom og Ermolov (2026) viser at tilbudssidesjokk har større innvirkning enn etterspørselsdrevne på korrelasjonen.
Svekket tilbudsside kan svekke veksten samtidig som prispresset øker, og dette vil dra aksjer og obligasjoner i motsatt retning. Vi husker fremdeles bildene av containerskipet Ever Given som satt fast i Suez-kanalen, som i ettertid har blitt et symbol på forsyningsproblematikken og inflasjonsbølgen etter pandemien.
I dag kommer tilbudspresset fra flere kanter. Energiforsyning og geopolitikk er én kilde. En mindre diskutert kilde er investeringsboomen rundt kunstig intelligens.
Teknologisektoren har tradisjonelt vært preget av durasjon. Høye verdsettelser og kontantstrømmer langt frem i tid gjorde aksjene særlig rentefølsomme. Dagens teknologigiganter finansierer derimot en investeringssyklus som har flere likhetstrekk med mer tradisjonell industri.
Datasenterutbyggingen krever kraftforsyning, nettverkskomponenter og halvledere som alle er knapphetsgoder i den skalaen det nå bygges.
En voksende del finansieres også gjennom obligasjonsmarkedet. Den amerikanske staten konkurrerer altså med en ny aktør om den langsiktige kapitalen.
Effekten av Bessents akrobatikk på prisingen i rentemarkedet avtok raskt, men signalet er verdt å ta med seg. Det er tydelig at de stigende langrentene smerter, men aksjemarkedet stiger samtidig videre. Å løse budsjettproblemene er og blir en svært vanskelig utfordring, og inntil amerikanerne får has på dette vil innslag av fiskal dominans trolig fortsatt være en viktig driver i markedene.