Denne artikkelen ble også publisert som kronikk i Finansavisen 21. juni 2026.
Tre av mine kolleger var nylig på reise i Kina, og det var et begeistret følge av forvaltere som rapporterte hjem. Den teknologiske utviklingen skjer i et rasende tempo, og lavkvalitetsstempelet er for lengst utvisket. Den industrielle skaleringen og innovasjonsdrevne kulturen taler om en kraft som ikke må undervurderes.
Ikke til forkleinelse for vår delegasjon, men i samme tidsrom var også en noe mer prominent gjeng i samme ærend. Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping, med følge av tungtveiende teknologiledere, rapporteres å ha vært produktivt.
Mer interessant er skiftet i retorikken: Det er nå etablert at to likeverdige stormakter møtes ved bordet. Xi omtalte relasjonen som «et konstruktivt forhold om strategisk stabilitet», og nettopp dette med nasjonal strategi er et spennende fellestrekk. Det er også et tydelig skille fra europeisk tankegang, og kanskje en forklaringsvariabel for hvorfor EU mister sin posisjon og relevans i slike diskusjoner.
I spørsmål som energitilgang, kontroll over innsatsfaktorer, robusthet i forsyningskjeder og teknologisk ledelse er det tydelige likheter mellom USA og Kina. Begge systemer behandler disse temaene som én sammenhengende sfære, forent av deres strategiske betydning i maktkampen.
Utfordringen med dette for Europa er i stor grad et koordineringsproblem. Samarbeidet preges av sprikende interesser internt i unionen og fragmentert kontroll. Politikkområder som handel, forsvar og energi er fordelt på ulike nivåer av politisk myndighet. Dette gjør det notorisk vanskelig å få blokken til å trekke i en samlet retning.
I takt med globaliseringen har medlemslandene tjent godt på outsourcing og internasjonal handel. Eksempler er billig industriproduksjon fra Kina, naturgass fra Russland og sikkerhetsgarantier fra USA. Avhengigheten til eksterne leverandører har dog sin pris, og sårbarheten blir stadig tydeligere. Når verdikjeder nå må flyttes hjem, kommer flere regninger på en gang.
Men hvordan har kinesisk industri klart å etablere en så sterk posisjon? Jeg tror statlig strategi har en del av æren. Ifølge OECD mottar kinesiske selskaper betydelig mer statlig støtte enn OECD-gjennomsnittet.
De anslår også at 60 prosent av markedsandelsgevinstene i perioden 2005–2024 for kinesiske bedrifter forklares av subsidieordninger alene. Deres muligheter for prisdumping har utkonkurrert mye europeisk produksjon. En annen overraskende observasjon fra studien er at også Nord-Amerika har nesten tre ganger så høye subsidierater som Europa.
Med noen studieår på Blindern på baken er jeg i utgangspunktet tilhenger av at markedet selv allokerer ressursene til de mest lønnsomme sektorene. Det spesielle i disse tilfellene er at den statlige kostnaden rettferdiggjøres med strategiske hensyn.
Satt på spissen er europeiske subsidieordninger innrettet for å løse markedssvikter relatert til eksternaliteter som forurensning og utslipp, mens kinesiske og amerikanske ordninger fokuserer på teknologiovertak og maktposisjonering.
Hastighet er også sentralt. USA og Kina behandler situasjonen som et kappløp de ikke kan tape, og mine kolleger var spesielt imponert over den voldsomme farten i innovasjon. Korte beslutningsveier og mindre byråkrati gir klare konkurransefortrinn.
Mario Draghi pekte på flere av disse tingene i sin mye omtalte rapport for EUs nåværende politikkperiode. Koordinering og konkurransekraft var begge nøkkelord i hans dom. Vi ser neppe Ursula von der Leyen med tollplansje på gressplenen i Brussel, men handelsunderskuddet mot Kina og beskyttende tiltak var høyt på agendaen under G7-møtet i juni.
Draghi anslår et årlig investeringsbehov på 750 milliarder euro. Tysklands infrastrukturfond er en start, men skal Europa komme om kapp, kreves betydelig mer. Som investor gjelder det å finne de selskapene som leverer det regionen mangler og kan ta en del av pengesekken.
Forsvar og infrastruktur er allerede etablerte eksempler, men også på teknologisiden må det satses. Selskaper som enten skjermes for kinesisk konkurranse, eller enda bedre kan hamle opp med den, er spennende fra vårt perspektiv. Investeringstemaer som automatisering, elektrifisering og banker har flere slike eksempler.
Det er altså viktig å ikke tenke på Europa som ett homogent investeringscase, men å finne selskapene som leverer omstilling og har evnen til å konkurrere i høyhastighetskappløpet.